Første økt for 2015 begynte med en 1 times lang kamp for å få dyttet bilen på plass. Plussgrader og regn hadde forvandlet bakken opp til verkstedet til en bratt skøytebane, og selv etter å ha valgt en kjettingbelagt Massey Ferguson til å utføre flyttejobben i stedenfor den tradisjonelle Taroen ble det vanskelig å få bilen i riktig retning på isen. Til slutt ble løsningen å tre pallegaflene under bakakslingen og løfte for at ikke bilen skulle skli sideveis.
Vi ble raskt enige om at neste gang bilen skulle ut porten ble det med egen motorkraft. Litt sveising ble det tid til mens Hans-Olav dro for å hente nødvendige deler for å få start på utstyret
Etter litt sveising og litt fikling med det elektriske anlegget etter prøv-og feil metoden fant Tom ut hvilke ledninger som skulle hvor for å få glødereleet til å koble inn, og få starteren til å snurre. Thor Ove sveiset sammen litt diverse koblinger for å få et tett oljesystem der kjøleren til automatkassa en gang satt, og vi fikk plugget igjen de resterende hull, fylte på en skvett med tyktflytende olje, og gjorde et forsøk. Motoren snurret i alle fall.
Dieseltanken er også demontert, så midlertidig løsning ble en jerrykanne med grønndiesel foran passasjersetet. Her er fordelen med manglende frontrute (i tillegg til fravær av is på ruta) – slangen kunne bare legges rett inn over dashbordet.
Batteri ble tjuvlånt fra bilen til lillebror da de to jeg hadde plukket med meg var ganske så strømløse. Takk for lånet 🙂
Før neste kapittel i historien må et par detaljer påpekes. Bilen har jo for øyeblikket noen få, men vesentlige mangler. Selvfølgelig mindre viktige ting som bare utgjør en fordel i denne sammenhengen – som manglende frontrute og bakdør, men også ting som er kjekt å ha når bilen skal på tur – som drivaksel bakover, bremser, håndbrekk og lys. Dessuten er eneste måten å stoppe motoren på når den først er startet å stoppe vakumet med en byter i motorrommet (det kan altså ikke gjøres fra førerplass).
Bilen står i park, motoren startet og alt er vel. Enn så lenge. Eneste lyskilde for Hans bak rattet er en hodelykt, og to gode instruktører ved siden av bilen som sier hvem vei det må svinges. Bilen i revers og 4 Lav, og ting går riktig så bra. Vi får rygget bilen opp bak låven og skal bare trille litt frem for å parkere når en potensiell katastrofe inntreffer. Bilen vil ikke i Park igjen, og girspaken er bøyd.
Siden park er eneste brems som finnes på bilen så setter den utfor bakken igjen i et forholdsvis rolig tempo, men ettersom bakken fortsetter et stykke og inneholder både holkeføre og svinger er det en stykk stressa sjåfør som styrer etter beste evne. Nå er altså bilen i fri og eneste lyskilde er en hodelykt – og det finnes ingen måte å få bremset på, og jeg får ikke stoppet motoren… De to som løper bak er også rimelig stresset.
Bilen klarer heldigvis å holde seg på veien, og som lommekjent på stedet er ikke delvis lysmangel noe problem – kursen går mot nærmeste oppoverbakke så bilen får stoppet igjen. Fortsatt uten brems selvfølgelig, så når det stopper i motbakken skifter bilen bare retning igjen. Bakover – og da ser jeg i hvertfall ingenting.
Heldigvis er det ikke mer enn 10-15 meter tilbake til neste oppoverbakke (med en 90 graders sving innlagt). Jeg antar at jeg har kommet omtrent så langt tilbake jeg trenger å være, og legger over rattet med sikte på oppoverbakken. Det går i grunnen så bra det kunne ha godt, selv om jeg bommet på bakken og traff grøfta istedenfor.
Bilen har for så vidt enda en mangel jeg ikke har nevnt – radiator. Usikker på hvordan temperaturutviklingen er i motoren så er det på tide å få stoppet redskapen. Siden den endelig står stille uten utsikter for å flytte seg så lenge den fortsatt står i fri så kommer sjåføren seg ut og finner stoppknappen ved dieselpumpa. Alt vel.
Etter å ha tatt en tur opp til verkstedet igjen for å spore opp telefonen Tom mistet i biljakten så antar vi at det er trygt å få startet opp igjen bilen igjen og gjøre et nytt forsøk. Vi kommer omtrent halvveis før det bare spinner på glatta. Derfra er det enstemmig vedtatt å ikke utfordre skjebnen en gang til, og traktoren står for fremdrift den siste etappen opp til parkeringen.
Godt med litt adrenalin på nyåret 🙂
